Å være en heks

Dersom noen hadde sagt til meg for noen år siden at jeg i dag skulle arbeide som spådame ville jeg ha ledd. Men nå kan jeg trygt si at jeg er dyktig til å spå. Likevel var ikke valget en selvfølge, selv om jeg som liten kjente at jeg hadde noe som ingen i min familie forstod.

Det overnaturlige ble aldri snakket om da jeg vokste opp, for ikke å snakke om det å være en heks. Derfor har det tatt meg lang tid å komme dit jeg er i dag. Jeg tilhører heller ikke skaren av medium som har tatt lange utdannelser for å utvikle sin gave, for å være en heks.

Som liten hadde jeg evnen til å kunne gå inn og ut av nær-døden-opplevelser. Da skjønte jeg ikke hva det var, og redselen for hva som kunne skje dersom jeg gled dypere inn i dette ukjente ble for stor. Dette var da jeg ikke visste hvordan jeg skulle kunne kontrollere hendelsesforløpet. Så heller enn å snakke om det, skjulte jeg det.

Da jeg som tenåring flyttet hjemmefra, hendte ytterligere saker som jeg også skjulte, men som jeg nå henter frem igjen. Da jeg ikke kan styre hvem som kommer gjennom, eller når, hender det at det er mennesker som har gått bort som jeg bare føler. Eksempelvis gjennom en hånd på min skulder, en finger som tapper meg i ryggen eller at jeg blir veldig kald. Samtidig skjelver jeg kraftig og ukontrollert og får et sterkt inntrykk av det den bortgåtte kjenner eller har kjent.

At jeg senere begynte å arbeide i et begravelsesbyrå føltes helt riktig for meg. Og det er blant annet dette, å ha arbeidet så nært døden, som gjorde at min redsel begynte å avta og at dører begynte å åpne seg. Arbeidet med alt fra nyfødte til de eldre bortgåtte har gitt meg den nødvendige utviklingen for å kunne begynne å ”føle inn” igjen. Jeg begynte også å kunne ”se” visse bortgåtte. Men jeg hadde enda ikke helt innsett at det var dette som var å være en heks.

Da jeg for noen måneder siden plutselig begynte å høre stemmer og kunne se hvordan bortgåtte kan anta andre former følte jeg overraskelse, lettelse og glede. I dag våger jeg å se på livet på nye måter, jeg våger endring samt våger å se sammenhengen og koblingen mellom det levende og den ”andre siden”. Å være en heks var noe jeg begynte å omfavne.

Min måte å arbeide på er å fokusere på det levende menneskes liv, her og nå, lese, føle og gi råd. Tarot er mitt hovedredskap. Videre kan jeg få inn følelser som kan angå den enkelte person. Jeg kan ikke nødvendigvis bare få til meg saker, men jeg trenger ofte som en støtte et direkte spørsmål, eller en smule bakgrunn. Min spesialitet er først og fremst følelser. I sjeldne tilfeller kan jeg få kontakt med dyr. Som medium kan jeg ikke styre kontakten med "den andre siden”. Det aller viktigste er å vite at å være en heks, mediale, spådamer, seere, hekser, synske og medium innebærer ulike måter å arbeide på. De mediale personene har ulike spesialiteter og ulike ferdigheter, akkurat som de mediale anvender ulike redskap og hjelpemiddel. Redskap kan være tarot kort, steiner, syn, hørsel og så videre. 

For øvrig er jeg ikke en typisk ”heks” da jeg kombinerer denne evnen med å samtidig arbeide heltid innen teaterverdenen. Å ha blitt gitt muligheten å kombinere disse ulike yrkesområder er med på videreutvikle meg. Utgangspunktet for meg er jorden vi står og går på akkurat nå. Alt annet er en stor og fantastisk bonus som jeg tar uendelig godt vare på og beskytter for å holde båndet mellom det levende og ”den andre siden” sammenkoblet.

Konsensus mellom disse to verdener er like nødvendig som det er livsviktig, ikke bare for meg men også for så veldig mange andre som også ser med tillit, glede, varme og kjærlighet på livet og på menneskene. Så å være en heks er for meg bare en del av livet.