Den dagen jeg ringte en spåtelefon

Mitt liv har vært rotete, jeg innrømmer gjerne det. På et tidspunkt kunne jeg ikke synke dypere, det var alle rundt meg tydelige på, jeg måtte ta skjea i ei anna hand sa de, noe som er lettere sagt enn gjort. Det ble rådgivere, synsere, veiledere, guider, fine titler hadde de, men resultatet var alltid det samme: Mange nye skjema ble fylt ut og med beskjeden om at jeg måtte være mer aktiv var alltid den samme. Resultatet var også det samme, mitt rotete liv fortsatte på samme rotete måten. Det var på en av disse dagen, ting var som kjipest og jeg surfet på nettet uten særlig mål eller mening, at siden med spåtelefon dukket opp. Headingen på annonsen nesten ropte til meg: Er livet uten mål og mening, prøv en spåtelefon! Ok, tenkte jeg, jeg har jo ingen ting å tape, bortsett fra de 30 kronene pr minutt det kostet, da.

Litt grubling ble det de neste dagene, men jeg hadde lagt lenken til siden under bokmerker på nettleseren. Etter ei ny helg med slengbemerkninger fra familie og venner ble det mandag. Jeg ringte, min første samtale med en spåtelefon. Anna het hun, svensk var hun og hørtes mer ut som en mor enn ei spådame, eller, sånn jeg innbilte meg at ei spådame burde høres ut. Samtalen fløt legg, hun lyttet, spurte og kommenterte. Kommentarene var tydelige og klare. Hvis jeg gjorde slik eller slik, så går det på denne måten, sa hun, men så sa hun en ting til. Du må ta valgene dine selv, ingen, absolutt ingen, kan velge for deg.

Noen dager senere bestemte jeg meg for å høre en annens oppfatning, så jeg ringte spåtelefon en gang til, denne gang for å høre en annens oppfatning. Samtalen gikk greit denne gangen også, Denne gangen hadde jeg valgt å snakke med en mann, tanken var vel at en mann forstår meg bedre, mann til mann, for å si det sånn. Samtalen ble selvsagt annerledes, mer direkte, for å si det slik, men konklusjonen var veldig lik. Han pekte på et par veier ut av rotet mitt, men så sa han helt konkret hva han ville gjort i min situasjon.

Det var da jeg forsto det, hvordan jeg kunne rydde opp. Et steg av gangen mot målet, og, når du har tatt ett skritt, ring meg tilbake på denne spåtelefon, så tar vi sammen det neste skrittet. Dette ble ikke en billig løsning, neida, men det at han så meg sånn som jeg var, med rotet, målet og veien dit, det var det som skulle til. I dag er situasjonen min en helt annen. I dag har jeg kontrollen, i dag er rotet ryddet bort. Til og med det lille som lå i krokene har jeg fått styr på. Jeg kan gå ut med hodet løftet, og stikkpillene fra familie og venner er borte. I dag er det andre som kommer til meg for å høre råd, bekjente fra den rotete tida, andre som vil komme seg videre.