Hvordan min mediale bane begynte

Jeg tenkte å fortelle om hvordan min mediale bane begynte og om mine mediale gaver.

Det hele begynte i 2004 da min far gikk bort. Det var på den tiden jeg begynte å få inn og kjenne varsel. I begynnelsen visste jeg ikke hva jeg skulle tro eller hvordan jeg skulle håndtere det som kom til meg. Da det i tillegg viste seg at varslene jeg hadde fått og kjent inn faktisk stemte ble jeg oppriktig redd. Ulempen med mine varsler var at jeg visste hva som skulle hende, men ikke når det skulle hende. Nå har jeg innforstått meg med at det jeg kjenner inn som regel inntreffer innen en uke.

Mange ganger når jeg får inn varsel, så hører jeg noen som banker på ytterdøren. Når jeg går dit for å åpne er ingen der. Dette kan en skeptiker avfeie som ren og skjær innbilning. Men det er ikke lett å avfeie disse varsel da til og med mine hunder, uavhengig av meg, reagerer på bankingen. Jeg er veldig takknemlig for å ha innsett at det finnes noen som er med oss, som våker over oss. Min mediale evne har gjort det mulig for meg å kommunisere med den andre siden, først og fremst gjennom kanalisering da jeg anvender min egen kropp som redskap.

Følelsen av å være medium er mektig når jeg kan få frem informasjon som mennesker faktisk kan benytte seg av og få hjelp av. Nå som jeg har lært meg å handtere mine gaver, så skremmer ikke varslene meg lenger. Varslene er en forberedelse på at noe kommer til å hende og forhåpentligvis kan jeg hjelpe noen å forstå hvor nære våre bortgåtte og den åndelige verdenen faktisk er.

Jeg er uendelig takknemlig for mine mediale gaver og håper at jeg kan fortsette min reise som medium og kunne være til støtte, trøst og hjelp for mennesker i de ulike hendelser i livet. Dette er en av grunnene til at jeg ønsker å dele historien om hvordan min mediale bane begynte.

Hvordan min mediale bane begynte, var ganske brått for meg. Hvorfor det var slik for meg kan jeg bare spekulere i. Kanskje jeg ikke var klar for det, kanskje jeg ikke var åpen for det, kanskje jeg bortfeiet tanken på det? Men at jeg nå erkjenner det, omfavner det og lærer meg å forstå det, er det viktigste for meg.

Artikelforfatter: Monica