La meg spå i hånden din, sa mannen

Dette skjedde for mange år siden. Jeg var ung student, og var på en studiereise i Pakistan og India. Målet for turen var å studere konflikter, og Pakistan-India var perfekt. På det tidspunktet var det ikke en varm konflikt i Kashmir og områdene der, konflikten var satt litt mer på vent. Det gjorde at nordområdene var ikke direkte farlige den gange, for oppmerksomheten var nå rettet mot Afghanistan.

Togturen skulle ta meg til Lahore, en tur på i underkant av 20 timer om ingen ting uforutsett skulle hende, noe det ofte gjorde. Bok, mat, nakkepute, ting som skulle gjøre turen mest mulig behagelig var innen rekkevidde.

Togkupeen var av typen to tresetere som vendte mot hverandre, altså med mulighet for å strekke bena litt om det ikke var helt fullt. Presis 16.30 rullet Karachi Express ut fra Karachi Station, toget var fullt, altså ingen mulighet for å strekke bena. Motsatt meg satt en eldre mann, hyggelig, men fokusert på hendene mine. Kort etter vi hadde passert Hyderabad spurte han forsiktig om jeg hadde latt noen spå i hånden min. Et underlig spørsmål tenkte jeg, men høflig svarte jeg at "Nei, ingen har villet spå i hånden min, men jeg hadde blitt spådd i kaffegrut en gang da jeg var i militæret i Nord-Norge". Ok, sa han med et smil, et smil som tydelig viste hva han mente om kaffegrut og framtid, og så, uten mere om og men, tok hånden min. La meg spå i hånden din, sa mannen. Just for fun sa han, på sitt pakistanske engelsk.

Så begynte han å spå i hånden min, livslinjer, ekteskap, barn, personlighet. Dette skjedde som sagt for mange år siden, nå har jeg fasit, eller i hvertfall deler av fasiten, jeg vet jo ikke ennå hvor gammel jeg skal bli, heldig vis. En ting sa han som jeg festet meg ved, du vil få et rikt liv, ikke på penger, men kjærlighet. Du vil ha flere koner og du vil ha fire og et halvt barn. Jo, jeg har hatt to koner, jeg har fire barn, 2 + 2 og min nåværende kone har ei datter fra før, så fire og et halvt stemmer, det samme gjør det med flere koner, riktig nok etter hverandre, men allikevel. Jeg følte han så mer enn i hånden, at han var synsk. Jeg tenker ofte på stemmen hans: La meg spå i hånden din, sa mannen. Han sa det på en så ydmyk og fin måte, og jeg følte meg "hjemme" i stemmen hans.

Turen mot Lahore ble mer spennende enn jeg hadde forestilt meg. Timene mot natten gikk fort, hånda, linjene og fingrene fikk liv, historier om min framtid ble fortalt. At det å la noen spå i hånden min skulle være så spennende var jeg ikke klar over, så da natten hadde senket seg, og klokka nærmet seg midnatt hadde den gamle mannen forlatt toget, stillheten senket seg i kupeen og folk sov, eller i det minste halvsov. Noen nye kom på, andre forlot toget der vi reiste mot mitt mål, Lahore.

Da dagslyset igjen kom, tok jeg fram notisblokken og skrev ned det den gamle mannen sa da jeg lot han spå i hånden min, dette ville jeg kontrollere. I dag vet jeg altså at dette ble mere sant enn jeg trodde den gangen. La meg spå i hånden din, sa mannen, og dette ble bare begynnelsen på min reise både fysisk og spirituelt.