Mitt møte med ei spåkone

Vi er i en mindre by på Østlandet, her skal jeg ha mitt møte med ei spåkone, Synnøve. Synnøve kaller seg spåkone, men jeg vet at hun har mange andre jern i ilden. På hennes hjemmeside tilbyr hun armoaterapi, reiki og healing i tillegg til tjenester jeg forbinder med begrepet spåkone, ting som fortid, nåtid, framtid, drømmer og kontakt med de som har gått bort annonseres.

Mitt møte med ei spåkone finner sted i boligen hennes. En gammel tømmerbygning, som også inneholder en overnattingsdel. En del kommer jo langveis fra, sier hun, da jeg kommenterer dette. Dessuten er dette jo en spesiell bygning som mange synes det er spennende å overnatte i. Spøker det her? spør jeg.

Hun smiler, selvsagt, sier hun, men de er snille. De slemme har fått vandre over på den andre siden. De som er her, er mer som vaktmestre, sier hun, de passer på huset når jeg ikke er hjemme. Jeg kikker meg stjålent omkring. Det hele ser ut som en helt normal tømmerbygning fra 1700-tallet, eller noe nyere. Ingen krystallkuler i hyllene eller stjernekart på veggene, mulig vis en snev av røkelse... eller noe sterkere, hva vet jeg.

Kan du alt? spør jeg, alt det som står på nettsiden din?

Ting henger sammen, sier hun, har jeg kontakt med englene kan de hjelpe meg i forskjellige retninger. Drømmer handler ofte om beskjeder fra åndeverden, åndene kan også si noe om din fortid, din fortid preger din framtid, og de åndene som sender beskjeder til deg, kan godt være slektninger som har vandret sier hun.

Så som du ser, ting henger sammen. Jeg må jo innrømme det, at når hun sier det sånn, så ser jeg jo hvordan det kan være. Da er det jo bare å koble disse tingene sammen, sier hun, det blir en form for puslespill der samspillet mellom meg og den som søker er viktig. Svarene jeg får, er brikkene.

Hva annet er viktig? lurer jeg på.

Det å være interessert i mennesker, sier hun. Menneskekunnskap. Det er jo ikke alt jeg vil, eller kan fortelle. Jeg må føle meg litt fram i forhold til hvor direkte jeg kan være, eller føle hvor sårbar dette mennesket er. Vi kan snakke om nåværende eller tidligere sykdommer, men framtidig sykdom er ikke noe jeg går dypere inn i, det kan være jeg sier noe om en helsesjekk eller noe, men kun i sammenheng med andre ting.

Andre lurer kanskje på om de kommer til å bli gravid, det kan jeg heller ikke gå så grundig inn på, her er det jo mange ting som spiller inn, så det spørsmålet lar jeg ligge, eller jeg fleiper det bort med å spørre om de vet hvordan de kan få barn, eller noe sånt. Jeg kan jo tilby noe gjennom healing, sånn for å øke sjansen, men noen garantier får de ikke.

Bruker du forskjellige hjelpemidler? spør jeg. Ja, altså, når du spår? presiserer jeg, med en liten latter.

Joda, sier hun, jeg har jo kortene mine, tarotkort, englekort og slike ting, men aller mest stoler jeg på min intuisjon og kontakten med den andre siden. Da blir kortene mer som en kvalitetssjekk. Dessuten så ser det proft ut da, sier hun med et smil. Mange blir liksom mer fortrolig da, kanskje det føles som et kvalitetsstempel på en måte, som når legen går med stetoskopet rund nakken. Både kortene og stetoskopet har sin misjon, men man trenger ikke alltid å bruke dem så mye.

Etter noen timer med mitt møte med ei spåkone er tiden for å gå videre kommet.

På veien ut skvetter jeg, da det smeller i ei dør i etasjen over. Da hun så det lo hun. Det er alltid lyder i gamle trehus, sier hun, bare vent til frosten kommer. Ute i bilen kikker jeg opp i annen etasje og kan med neste hundre prosent sikker het si at jeg så en skygge og et gardin som beveget seg, eller...