Ankou mannen med ljåen

I uendelige tider har kirkegårder og gravhauger, steder hvor mennesker er gravlagt, vært en rik og kraftfull inspirasjonskilde for utallige spøkelseshistorier, legender og skrekkfilmer av varierende kvalitet. Mange av disse fortellingene handler om urolige sjeler som ikke finner hvile, og som derfor vandrer rundt gravene og områdene omkring kirkegårdene. Slike historier har fascinert og skremt mennesker i generasjoner, og kirkegårdene bærer på en mystikk som vekker både frykt og nysgjerrighet. For mange representerer disse stedene døden på en direkte og påtrengende måte, og det er vanskelig å ikke la tankene vandre mot det ukjente, mot det som ligger bak livet vi lever her og nå.

Døden og frykten for kirkegårder

Døden har alltid vært en skremmende tanke for veldig mange mennesker, og derfor har kirkegårder og gravhauger hatt en naturlig, ofte intens skremmende virkning på mange av oss. Når man befinner seg på slike steder, er det vanskelig å unngå tanken på at livet en dag tar slutt. Selv mange som ellers ikke er redde for noe, kan synes at tanken på å tilbringe en natt alene på en kirkegård er urovekkende og ofte skremmende, og det unngår de helst. Selv mange klarsynte og spirituelle mennesker kan synes at en slik opplevelse er ubehagelig og utfordrende, noe som viser at frykten for døden og det ukjente ofte finnes selv hos dem som jobber med åndelige fenomener.

Mannen med ljåen

De aller fleste av oss har hørt om Ankou, mannen med ljåen, enten via litteratur, media eller tarotkort. Han beskrives ofte som et skjelett kledd i en svart kappe med hette over hodet, eller som en lang og mager mann som kjører en begravelsesvogn trukket av fire svarte hester. Ankou har til oppgave å varsle døden, eller å lede forvirrede sjeler til det rette stedet. I tarotkortstokken er kortet Døden ofte avbildet som denne figuren, noe som understreker hans viktige rolle som budbringer for livets store overgang. Han fremstår som både en skremmende og en nødvendig figur i mange myter og tradisjoner knyttet til døden og overgangen fra liv til død.

Myter og opphav

Myter om spøkelsesaktige skikkelser som oppholder seg rundt kirkegårder og gravplasser er kjent og vanlige over hele verden, inkludert i Europa, og kalles ofte Ankou. Det skal være en type sjel som har fått i oppgave å vokte gravplassene, som skremmer bort både levende og døde som prøver å forstyrre de som skal ha den evige hvilen. Man kan si at han er en vokter, en beskytter som sørger for at roen på gravplassen opprettholdes til enhver tid. Denne rollen gjør ham til en viktig figur i folketroen, og hans tilstedeværelse er ment å sikre at gravene blir respektert og ikke forstyrret av uvedkommende som ikke har noe der å gjøre.

Opprinnelsen til Ankou

Ifølge gamle tradisjoner oppsto Ankou ved at et ulykkelig offer ble begravet levende i forbindelse med at man åpnet en ny kirkegård eller gravplass. Offerets sjel ble så plaget og bundet til stedet at den fikk som oppgave å vokte de som ble gravlagt der, og å holde uvedkommende borte. En annen variant forteller at den første personen som døde i et nytt år ble til Ankou, og at det var hans oppgave å ta vare på de døde frem til neste år, når den første avdøde overtok rollen. Disse dype og mørke historiene gir Ankou en mystisk og alvorlig bakgrunn som vokter mellom liv og død, mellom verdenene som berører hverandre.

Ankous utseende og oppgaver

Ankous utseende ligner mye på mannen med ljåen: et skjelett med kappe og hette, eller en skyggelignende figur med hatt og ljå i hånden. Han kan reise rundt med hest og vogn for å hente nylig avdøde sjeler, og mange har fortalt om å ha sett ham vente utenfor steder hvor noen ligger for døden. I folketroen symboliserer Døden i tarotkortet den store forandringen sjelen går gjennom ved livets slutt. Noen mener at Ankou varsler sin ankomst ved å banke på døren, med lyder som minner om et bremsende tog eller en hvinende lyd. Han kan ha med seg to hjelpere som bistår når den døde sjelen skal tas med. Mange har også hørt lyder som minner om ugleskrik.