Synske personer

Til alle tider, og i alle kulturer finner vi mennesker med overnaturlige evner. Mennesker som ser ting andre ikke ser, mennesker som blir kontaktet når problemer oppstår, mennesker som kan forutsi hendelser i samfunnet, synske personer. Vi finner dem i alle samfunn, men jo tettere et folk lever på naturen, desto oftere finner vi synske personer. Hos oss i Norge finner vi dem gjerne hos samer og i finnekulturen. Selvsagt finner vi synske personer også i den norske kulturen, men her har de ofte andre funksjoner enn hos de andre kulturene.

Hos naturfolk blir ofte de synske evnene brukt til å tolke værtegn, jaktmuligheter og til å behandle syke. Dette var selvsagt viktige ting i den norske kulturen også, men her blir dette nå sett mer på som eksotiske ting som aviser skriver om, gjerne når det blir spådd om været de neste seks månedene.

Opp gjennom historien har det vært mange synske personer. Den aller mest kjente internasjonalt er nok Nostradamus, den franske farmasøyten som levde på første halvdel av 1500-tallet. Flere av hans spådommer har blitt oppfylt, om enn ikke nøyaktig slik han forutså.

Men vi har hatt flere norske synske personer også. Mennesker som har hjulpet mange når det har vært behov. Vi kan trekke frem Anna Elisabeth Westerlund, Inga Tamnes, Marcello Haugen for å nevne noen.

Dagens synske personer har selvsagt mange flere muligheter til å nå ut til folk, de nevnte var helt og holdent avhengige av anbefalinger fra folk de hadde hjulpet. I dag gjør internett dette mye enklere. I dag kan et enkelt googlesøk gi treff på tusenvis av synske personer over hele verden.

Bare i Norge finnes det hundrevis som averterer sine synske evner på nett. De kan hjelpe med det meste, finne ting som er tapt, finne mennesker, hjelpe deg med kontakt til avdøde eller hjelpe med valg, enten innen karriere, økonomi eller kjærlighetslivet. I tillegg blir vi kjent med synske personer via bøker, fjernsyn og show.

I motsetning til tidligere tider, da synske personer gjerne holdt sine evner på et mer privat plan, eksponerer folk sine synske evner på en helt annen måte. I dag er dette også blitt mer business, det har for en del blitt en karrieremulighet. Om det er en lukrativ business kan sikkert diskuteres, for de få som opptrer i diverse fjernsynsprogram er sjansene størst. Her er det det viktig med eksponering.

Når det kommer til det man kan kalle den grå massen av synske personer, de som ikke er kjendiser, er nok jobben som synsk mer som en bigesjeft, eller en tjeneste som ytes for å hjelpe andre, på lik linje med Anna Elisabeth Westerlund og Inga Tamnes, som drev sitt arbeid på den måten.

Heldigvis ser vi ikke lenger på denne evnen på samme måte som de gjorde her i landet på 1600-tallet. Heksebålene er for lengst brent ut, og kirken ser ikke lenger på ting de ikke forstår som noe ondt. Selv om det nok i visse, strengt religiøse kretser ikke blir sett på med blide øyne at slikt arbeid utføres, så blir det akseptert.